24/11/2023
Denne uken leste jeg et innlegg på E24.no. «Trøst til ensomme ledere» het det. Min første tanke var: Jeg har ikke vært mye ensom siden jeg startet i ny jobb. Så da fikk jeg mine tanker ned på papiret og her er resultatet:
«Ensomhet synes å være en uunngåelig del av lederrollen, ifølge psykolog Per-Magnus Thompson i E24's "Helt sjef" den 21. november. En følelse jeg personlig ikke har opplevd i løpet av disse månedene.
Den 1. august i år overtok jeg rollen som leder for Azets Consulting, et selskap med nær 200 konsulenter. Det har vært en utfordrende oppgave, som inkluderer fusjonering av selskapene i gruppen, omorganisering, etablering av ny organisasjonsstruktur, endringer i lønnsmodeller, og bygging av en felles kultur, blant annet. Til tross for de krevende beslutningene og utfordringene har jeg følt en enorm støtte fra alle rundt meg, på alle nivåer i organisasjonen. Kanskje skyldes dette at jeg tok meg tid til å snakke med hver eneste ansatt da jeg startet, eller kanskje er jeg rett og slett så heldig å ha de varmeste menneskene på laget?
Laget. For jeg er en del av et lag. Uten spillerne mine er jeg ingenting. De trenger en trener som forbereder dem, har en plan, og som heier på dem. Vi deler mål, vi vil vinne sammen, og vi vil lykkes sammen. Denne følelsen av fellesskap har vært til stede hver eneste dag siden jeg startet i august. Det er denne følelsen som gjør at jeg, som leder, ikke føler meg ensom. Jeg har et styre å diskutere med, en fantastisk støtte fra ledergruppen, og muligheten til å snakke med de ansatte. Det handler ikke om å avsløre konfidensiell informasjon, men heller om å dele åpent om prosessene og få verdifulle innspill og ideer fra ansatte innen ulike forretningsområder. Min opplevelse er at vi er et lag som vil hverandre godt, og som oppriktig ønsker å spille hverandre gode.
Er en leder virkelig en leder hvis han eller hun opererer alene? Hvor mange saker finnes det egentlig som en leder ikke kan diskutere med styret, HR, økonomi, marked eller ledergruppen? For meg er ledelse å delegere ansvar, gi mandat, skape arbeidsrom og ro, og være åpen for samarbeid. Hvis alle drar nytte av sine komparative fortrinn og gjør det de er best på, bidrar det til å bygge en sterk lagånd og et solid kulturelt fundament. Vi utnytter hverandres styrker og støtter opp der vi har våre svakheter.
Jeg tror på at hvis en leder er åpen om sine svakheter, vil man oppleve at det er mennesker rundt en som gjerne vil hjelpe. Jeg selv hadde en samtale jeg gruet meg til, og etter å ha delt nervøsiteten med HR, følte jeg meg tryggere. De ønsket oppriktig å hjelpe, og ved å være åpen med dem, stilte de opp øyeblikkelig. Det samme gjaldt da jeg skulle holde en viktig live-tale for alle ansatte på en merkedag. Selv om jeg vanligvis ikke har problemer med å snakke foran store forsamlinger, var denne dagen ekstra viktig for meg, og nervene truet med å ta overhånd. Jeg delte dette med lederen for marked, og hun ga meg støtte, roet meg ned, og heiet på meg. Slike støttende handlinger betyr mye, for da kjenner du at du ikke er alene.
Dette fører meg til kjernen av mitt poeng med dette innlegget: Ensomhet trenger ikke være en integrert del av lederrollen. Hvis du føler at du er en del av et lag, vil du oppleve styrken i fellesskapet.
Dette bygger på en av våre kjerneverdier, raust samhold kaller vi det.»
Karabin
Selv om ledere må takle en del ting alene, finnes det medisin mot ensomhet i lederrollen.
